I disse tider når nettene bare blir mørkere og mørkere og kulda setter inn renner landets aviser, radio- og tv-programmer over av kåringer av årets beste plater, bøker og filmer; kavalkader av nyhets- og sportsbegivenheter; og generelt oppgulp fra et år vi hadde håpet vi snart var ferdig med.
Men det som sansynligvis er verdens beste aktuelle trykksak The Economist viser hvor fremtidsrettet de er og gir istedet hvert år ut deres spådommer om hvordan neste år blir. Målsetningen er spennende i seg selv og trykksaken er for min blitt en personlig favoritt og juletradisjon. Denne spådomsvirksomheten er naturligvis en langt mer krevende øvelse enn å gjengi det vi allerede har vært gjennom.
Ikke noe å si på ambisjonene altså, men hvordan er gjennomføringen? Ja, se det er akkurat det jeg skal gjøre her. Jeg har hentet frem fjorårets versjon av det som har blitt en av mine favorittpublikasjoner - The World in 2010 - og foretar en uhøytidelig evaluering/analyse/anmeldelse sett i etterpåklokskapens lys.
De enkle spådommene
Vår vestlige, anglosaksisk-fokuserte verden ble dominert av to viktige valg dette året. Det første var parlamentsvalget i Storbritannia, det andre det såkalte mid-term valget i USA.
Det var ingen overraskelse at Labour ville bli sendt på trynet ut av regjeringskontorene etter et dessenie ved makten og den mildt sagt katastrofale innsatsen til den stakkarslige figuren som går under navnet Gordon Brown. Spørsmålet var vel snarere hvor stort tapet ville bli. Dermed var det hverken overraskende eller spesielt imponerende at The Economist tippet rett i at Storbritannia ville få ny statsminister i 2010 og han ville hete David Cameron.
Det The Economist ikke klarte å spå var hvor bra Liberal Democrats ville gjøre det og at de konservative måtte ha støtte av dem for å danne regjering. Spådommen sa et konservativt flertall på mellom 40 og 70 seter, et grusomt tap for Labour og et respektabelt LibDem-resultat. Fasiten er altså hung parliament, et mindre Labour-tap enn antatt og et brakvalg for liberaldemokratene.
The Economist spådde for ett år siden med rette at Barack Obama ville få et tøft år. Finanskrisen er selvsagt den viktigste grunnen til det, og den gjorde også sitt for et fryktelig resultat i mellomvalget til kongressen. Economist fikk rett i sine spådommer om at demokratene ville miste flertallet i representantenes hus, men beholde Senatet.
Det de ikke spådde
Finanskrisen durte videre i 2010, og rammet denne gangen først og fremst nasjoner som hadde brukt altfor mye penger på å redde banker eller på andre måter redusere krisens omfang. I 2010 smalt det i både Hellas og Irland, som måtte til til hjelp fra det internasjonale pengefondet, en skjebne vanligvis forbeholdt u-land i Afrika og Latin-Amerika.
The Economist skriver riktignok i en artikkel at finanskrisen vil fortsette å gjøre skade på økonomien, men de er ikke i nærheten av å spå at flere europeiske økonomier vil falle fullstendig sammen og true med å skape en domino-effekt som kan true hele Euro-samarbeidet.
Når vi er inne på EU, spådde The Economist at 2010 ville bli året som ville teste EU-samarbeidet og den nye Lisboa-traktaten. Det som virkelig har testet EU-samarbeidet dette året er vel behovet for redningspakker i øst og vest (sør og vest mer presist) og faren for at Euroen skal kollapse.
En av de store begivenhetene i globalpolitikken dette året er krisen mellom Nord- og Sør-Korea. Det har ikke vært så spent på halvøyen siden krigen for over femti år siden. Under The World in 2010s seksjon for Asia nevnes ikke Korea overhodet. Selv om oppblussingen av konflikten kanskje var overraskende, kunne kanskje noen ord om den vaklende Kim vært på sin plass.
Pandemien som forsvant
I 2009 fryktet hele verden svineinfluensaen. Det hele viste seg å være kraftig opphauset og minte til slutt om en konspirasjon fra legemiddelindustrien for å dra inn noen ekstra milliarder (i ettertid har det også vist seg at store legemiddelfirma var med på avgjørelsen om å erklære pandemi). For ett år siden skrev generalsekretæren i verdens helseorganisasjon om svineinfluensaen i The World in 2010. Spådommen var at pandemien ville tydeliggjøre skillene mellom rike og fattige land og at det ville være altfor få vaksiner. I stedet sitter vi med millioner av doser og venter på en katastrofe som aldri kom.
Verdens verste land?
I tillegg til å spå om allskens begivenheter i det neste året, kårer The Economist hvert år verdens verste land for det kommende året. Landet som fikk denne tvilsomme æren i 2010 var Somalia. Ikke rart sett med 2009-briller. Indre uro, sult, islamske ekstremister med økende innflytelse, pirat-virksomhet og en ikke-eksisterende stat skulle kvalifisere greit. Nå har nok ikke forholdene i Somalia blitt så mye bedre, men vi har fått en sterk utfordrer. Med et år som startet med et grufult jordskjelv og sluttet med en gryende kolera-epidemi har ikke Haiti vært et særlig trivelig sted i 2010. Ikke så lett å vurdere hva som er verst, men dette må komme ganske nært uttrykket helvete på jord.
I sportens verden
Årets store sportslige begivenhet var uten tvil fotball-VM i Sør Afrika. Mange skeptikere tvilte på hvordan den praktiske gjennomføringen av tidenes første VM i Afrika ville gå. I det store og hele må det vel sies at dette var en stor suksess. Her klarte The Economist brasene og spådde med rette at VM-arrangørene ville vise at kritikerne tok feil og holde et velorganisert VM.
Nylig avgjorde FIFA hvem som skulle arrangere VM i 2018 og 2022. The Economist våget å spå utfallet av også denne begivenheten. Her ble det regelrett skivebom. England ble holdt som klar favoritt for 2018, og USA skulle få 2022-mesterskapet, aller mest fordi det amerikanske markedet er så stort. I stedet ble det Russland som fikk det første mesterskapet, og lilleputtemiratet Qatar det andre. Stort marked var kanskje ikke så viktig like vel.
Imponerende detalj
Så langt har kanskje ikke The Economist briljert som orakel, men en fersk begivenhet avslører likevel en imponerende teft for spådommer. The World in 2010 innheolder nemlig en artikkel med artikkelen 'The eternal leader'. Om hvem? Silvio Berlusconi såklart. Så sent som i dag overlevde han overraskende som statstminister etter et tillitsvotum i den italienske nasjonalforsamlingen. Etter et år med beskyldninger om sex med tenåringsjenter og der gamle støttespillere har snudd seg mot ham, er Berlusconi fortsatt statsminister når vi skriver 2011. Og The Economist får rett i at han er et fenomen som spåmenn bare ikke klarer å forstå. Rent borsett fra The Economist selv da.
