La meg være... überseksuell?

I siste utgave har Morgenbladet trykket en svær to-siders artikkel (med cover, for dere avisterminologifetisjister) om et nytt mannsideal. Det nye idealet skal visstnok overta for den metroseksuelle mannen, som har vært toneangivende for hippe menn de siste årene. Det nye begrepet du må lære deg er überseksuell.

Ifølge Morgenbladet kjennetegnes det nye mannsidealet av en mindre interesse for siste mote, dyre drinker og skjønnhetspleie, og en tilsvarende dose større interesse for samfunnsengasjement, politikk og sosial rettferdighet. Helt perfekt, tenker jeg. Kanskje kan jeg, hvor utrolig det enn høres ut, imøtekomme det hotteste nye mannsidealet uten å endre for mye på egne interesser og livsstil.

Men dengang ei. Snart kommer nemlig ankepunktet: den "nye" mannen skal være klassisk maskulin. Her hjelper det ikke med dansing til Justin Timberlake og spinkel kroppsbygning. Kanskje utstråler jeg til en viss grad selvtillit og trygghet slik PR-dronningen Marian Salzman krever, men jeg kan verken vise til fysisk styrke eller det pene, maskuline utseendet som ellers kreves.

Ingen hjelp til meg i min vandring etter en plass i mannssamfunnet denne gangen heller. Men det nærmer seg i det minste. Nå er ihvertfall noen av verdiene mine inne i varmen. Tør jeg foreslå en krysning mellom den metroseksuelle og überseksuelle? Skal vi si soldiartitetseksuell?

Bildet: Bono omtales som et überseksuelt forbilde

Ønskereprise: Bare Egil Band

Tøyse-bandet Hurra Torpedo har i det siste gjort stor suksess i bl.a. USA. Dette har igjen fått meg til å tenke på den irriterende, skjegg-befengte og tilsynelatende sosialt inkompetente mannen Egil Hegerberg, også kjent som Bare Egil, som spiller i dette bandet sammen med Kristopher Schau. Derfor en liten ønskereprise på en tekst jeg har skrevet tidligere:


Igår forstod jeg for første gang hvorfor det overhodet er noen som liker Bare Egil Band. Fordi de er full. Noen med stor egeninteresse for at dette triste prosjektet skulle bli en suksess (rent økonomisk selvsagt), med all sannsynlighet Egil selv, må ha lurt med en CD inn på en fest der samtlige var overstadig beruset og satt makkverket på.

Som med mye annet svekkes, for ikke å si utslettes, både dømmekraft og smak når man er full (jf. ølbriller), og folka på festen har følgelig prestert å digge musikken. Slik har det altså gått til at Bare Egil har solgt opptil flere plater og holdt konserter med publikum, alt grunnet nordmenns hang til flaska. Dét er kanskje ikke noe å være stolt over.

Men monarkiet var ikke dødt

Det er selvsagt bare en ting som kan avbryte NRKs sportslørdag: kongehuset.

NRK viser igjen hvor dypt rojalistiske og langt fra upartiske de er i monarki-debatten. Idag avbrøt de flere ganger den ordinære sendingen med ekstra nyhetssendinger om at Mette-Marit hadde født en sønn. Ikke nok med at fødsler er noe som skjer hver dag, dette var også noe vi alle visste skulle skje. Aviser og TV har mast om det i månedsvis. Ligger ikke litt av poenget med ekstra nyhetssendinger i at de skal fortelle om noe uventet og viktig?

Hva så med innholdet i sendingen? Her benyttet man tiden i den ekstarordninære sendingen til å fortelle om andre kongefødsler og hva disse barna skal hete. Godt da det bare var hopprenn vi gikk glipp av.

Men det er neppe slutt der. Jeg minnes en hissig tekst jeg skrev for noen år siden da det forrige barnet til kronprinsen ble født. Da kunne jeg fortelle om en Dagsrevy-sending der det ble brukt en halvtime på kongefødselen. Gjør dere klar for rojalitets-helvete på landets viktigste nyhetssending i kveld.

Flere og flere innser faktisk hvor urettferdig og udemokratisk det er at privilegier og titler går i arv, slik det er i den norske forfatningen. Da er godt for kongehuset å vite at de alltid kan stole på sin trofaste venn NRK.












Årsaken til alt oppstyret

Faustisk handel

Noen vil mene at jeg har solgt meg selv til djevelen. I disse eksamenstider har nemlig en av adspredelsene mine vært å laste ned sentimental popmusikk fra 90-tallet. Jeg nevner i fleng: Lighthouse family - "High", OMD - "Walking On the Milky Way", Deep Blue Something - "Breakfast at Tiffany's", Stereophonics - "Have a Nice Day" og The Wannadies - "You And Me Song". Her om dagen mottok jeg også Goo Goo Dolls' "Iris" fra en venninne. Spillelisten min flommer formelig over av mimreverdig 90-tallsmusikk. Deilig.

Igår gjorde også min kjærlighet for boyband-musikk utslag på nedlastingsvanene mine. Jeg hentet en sang jeg antageligvis ikke har hørt siden den var en hit, "Stay Another Day" av East 17. Det var et lykkelig gjenhør. Den sangen er virkelig vakker, og klokkespillet på slutten! Har man sagt A må man si B, så neste ut var "Pray" og "Back For Good" med Take That. Sistnevnte må være tidenes boyband-sang. Så må jeg kanskje innrømme at jeg er solgt...

En bartenders betraktninger

Her om dagen (onsdag) hadde jeg min første vakt som bartender på studenthuset her i Volda. Etter dette sitter jeg igjen med et par inntrykk: 1. Fyttigrisen så mange gamle studenter som egentlig finnes. 2: Kan folk være så snill å IKKE putte snusklyser (med tilhørende herligheter) i de tomme / halvtomme ølglassene sine? Jeg trenger vel ikke å fortelle at det er utrolig ekkelt å vaske. 3: Det kan faktisk være ufattelig kjedelig å ikke ha noe å gjøre på jobb. Da vil jeg heller ha en stor flokk halvfulle studenter foran baren. Ikke på Rokken en onsdag.

Sunday night traveller

Jeg har vært i Orkanger, Trondheim, Oslo, Ålesund og Volda på en dag. Det er ikke å anbefale. Ikke et vondt ord om noen av stedene, men slikt kan bli for mye selv for en ung og sulten rabbagast.

Anledningen for denne intense reisevirksomheten var mitt verv i Elevorganisasjonens valgkomité. I helgen var det årsmøte i Sør-Trøndelag, og jeg fikk jobben som komiteens utsendte. Nå er ikke Volda det største trafikknutepunktet på kloden, så det er ikke spesielt enkelt å komme seg verken hit eller dit. Heller ikke til Orkanger, der møtet var lokalisert.

Alternativet til denne voldsomme rundreisen var to bussturer på henholdsvis ni og tolv timer. Det tatt i betraktning er jeg faktisk glad at jeg valgte dette alternativet, til tross for at det er en av de mer slitsomme reisene jeg har utsatt meg selv for.

Noe positivt kom det uansett ut av det hele. Jeg fikk sett Nidarosdomen igjen, jeg fikk oppleve ekte trøndersk bygdekultur (råning på rutebilstasjonen i Orkanger) og jeg fikk kommet meg innom et Platekompaniet-utsalg og svidd av noen hundre kroner på CD'er (Sigur Ros, Annie, Raga Rockers og Coldplay). Så var kanskje ikke vandring gatelangs i Ålesund søndag kveld fullt så gøy.

En sau i bånd

Da jeg var på min første rekognoseringstur i mitt nye hjemsted Volda, var noe av det første jeg fikk øye på en sau i bånd. Ja helt korrekt, en sau i bånd! Dette dyret som vi er vant til at beiter fritt i grønne fjellsider over vakre fjorder, sto fasttjoret til et tre på en gressmark midt i Volda. Ikke nok med at dette bondske innslaget befant seg i det man må kunne kalle Volda sentrum, sauen var frekk nok til å ha bolig mer sentralt enn undertegnede. Undertegnede, som regner seg selv som en ungdommelig, urban student, tidligere kun med tilholdsted i landets to største byer. Det er offisielt: jeg er fornærmet av en firebent skapning med hovedoppgave å produsere råvarer til strikkegensre.

Volda er liten

Etter en liten tur rundt i mitt nye hjemsted er det en ting jeg er sikker på: Volda er lite. Selv om jeg ble positivt overrasket da jeg leste i høyskolebrosjyren at stedet hadde opptil flere utesteder, ble jeg litt skuffet over størrelsen da jeg så stedet med egne øyne. Selve sentrum er ikke mye å skryte av, med noen få butikker tilfeldig plassert i et par gater. Kinoen kan man vel knapt kalle noe annet enn en samlingssal, og servringstedene er få og stort sett ganske nedslitt og veldig harry.

Heller ikke butikker finnes det mange av i Volda. Bygden har riktignok et nokså rikholdig utvalg av dagligvarebutikker (hele seks såvidt jeg kan regne meg til), men når den kuleste klesbutikken heter Cubus er det innlysende at Volda ikke er stedet du reiser til for å shoppe.

Børs og katedral settes ofte opp som ulike størrelser. Man kan raskt konkludere med at her i bygdebyen er det katedralen som seirer. Med minst fire religiøse samlingssteder mot bygdens to banker er det tydelig at voldingene er et troende folkeferd.

Det er ikke bare på antallet menigheter man kan se at Volda har en kristen-pietistisk tradisjon å leve opp til. Også skjenkereglene viser at vi er langt fra både Sodoma og Gomorra. Utestedene stenger på det seneste klokken to, og spritserveringen opphører ved midnatt. Partyløver får dra andre steder.

Når så utestedene har stengt så altfor tidlig, oppdager man igjen at Volda er en liten plass. Det finnes bare et sted å få seg en matbit etter tolv, og det er en Shell-stasjon en kilometer fra studenthuset. Mosjon får man i det minste.

Men nå skal jeg ikke svartmale mitt nye hjemsted. Volda er en vakker bygd, med naturen som viktigste faktor. Og når studentene trår til er det ikke så verst med liv heller.

Studentane kjem!

Volda, 13. august 2005
Stemingen er ikke til å ta feil av. Luften er stinn av forventninger, stress og svak nervøsitet i det en tre-fire studenter med deres obligatoriske haleheng, en velvillig far, mor eller begge to, bærer ut sine eiendeler av bilene utenfor Porse studentheim. Overalt i bygden ser jeg det samme: en ung mann eller kvinne i bil, flankert av en litt mer tilårskommen utgave av samme genmateriale, letende etter den rette adressen. Det er ikke tvil: studentene inntar igjen Volda.