Hipp til besvær

Hurra. Jeg rakk akkurat å kjøpe sånne ultra-hippe Converse-sko før Dagbladet Fredag viet dem fire sider.

Egentlig luktet jeg faresignalene lenge før. Med nylig innkjøpte røde ”Chucks” inntok jeg Voldas dokumentarfilmfestival, bare for å merke at de ølsøle-dekte linoleumsgulvene var fylt med like sko i ulike størrelser og farger. Jeg var litt sent ute, jeg skulle anskaffet meg slike før. Da kunne jeg gått rundt med vissheten om at "jeg oppdaget dem først". Og hvis noen skulle spørre meg om jeg også hadde fått meg slike sko, kunne jeg si at jeg hadde hatt slike lenge. Det ville vært tilfredsstillende.

Nå har jeg en motsatt følelse. Jeg føler meg rett og slett utilpass her jeg går rundt i den bakkenære converse-jungel. Vel hadde jeg sett mange med slike både før og etter det skjebnesvangre innkjøpet, men når Fredag skriver om fenomenet vet du at du bare har én ting å gjøre. Rive av deg plagget fort som fasan.

Hvis du har slike, kast dem

La meg være... überseksuell?

I siste utgave har Morgenbladet trykket en svær to-siders artikkel (med cover, for dere avisterminologifetisjister) om et nytt mannsideal. Det nye idealet skal visstnok overta for den metroseksuelle mannen, som har vært toneangivende for hippe menn de siste årene. Det nye begrepet du må lære deg er überseksuell.

Ifølge Morgenbladet kjennetegnes det nye mannsidealet av en mindre interesse for siste mote, dyre drinker og skjønnhetspleie, og en tilsvarende dose større interesse for samfunnsengasjement, politikk og sosial rettferdighet. Helt perfekt, tenker jeg. Kanskje kan jeg, hvor utrolig det enn høres ut, imøtekomme det hotteste nye mannsidealet uten å endre for mye på egne interesser og livsstil.

Men dengang ei. Snart kommer nemlig ankepunktet: den "nye" mannen skal være klassisk maskulin. Her hjelper det ikke med dansing til Justin Timberlake og spinkel kroppsbygning. Kanskje utstråler jeg til en viss grad selvtillit og trygghet slik PR-dronningen Marian Salzman krever, men jeg kan verken vise til fysisk styrke eller det pene, maskuline utseendet som ellers kreves.

Ingen hjelp til meg i min vandring etter en plass i mannssamfunnet denne gangen heller. Men det nærmer seg i det minste. Nå er ihvertfall noen av verdiene mine inne i varmen. Tør jeg foreslå en krysning mellom den metroseksuelle og überseksuelle? Skal vi si soldiartitetseksuell?

Bildet: Bono omtales som et überseksuelt forbilde