La meg være... überseksuell?

I siste utgave har Morgenbladet trykket en svær to-siders artikkel (med cover, for dere avisterminologifetisjister) om et nytt mannsideal. Det nye idealet skal visstnok overta for den metroseksuelle mannen, som har vært toneangivende for hippe menn de siste årene. Det nye begrepet du må lære deg er überseksuell.

Ifølge Morgenbladet kjennetegnes det nye mannsidealet av en mindre interesse for siste mote, dyre drinker og skjønnhetspleie, og en tilsvarende dose større interesse for samfunnsengasjement, politikk og sosial rettferdighet. Helt perfekt, tenker jeg. Kanskje kan jeg, hvor utrolig det enn høres ut, imøtekomme det hotteste nye mannsidealet uten å endre for mye på egne interesser og livsstil.

Men dengang ei. Snart kommer nemlig ankepunktet: den "nye" mannen skal være klassisk maskulin. Her hjelper det ikke med dansing til Justin Timberlake og spinkel kroppsbygning. Kanskje utstråler jeg til en viss grad selvtillit og trygghet slik PR-dronningen Marian Salzman krever, men jeg kan verken vise til fysisk styrke eller det pene, maskuline utseendet som ellers kreves.

Ingen hjelp til meg i min vandring etter en plass i mannssamfunnet denne gangen heller. Men det nærmer seg i det minste. Nå er ihvertfall noen av verdiene mine inne i varmen. Tør jeg foreslå en krysning mellom den metroseksuelle og überseksuelle? Skal vi si soldiartitetseksuell?

Bildet: Bono omtales som et überseksuelt forbilde

Ønskereprise: Bare Egil Band

Tøyse-bandet Hurra Torpedo har i det siste gjort stor suksess i bl.a. USA. Dette har igjen fått meg til å tenke på den irriterende, skjegg-befengte og tilsynelatende sosialt inkompetente mannen Egil Hegerberg, også kjent som Bare Egil, som spiller i dette bandet sammen med Kristopher Schau. Derfor en liten ønskereprise på en tekst jeg har skrevet tidligere:


Igår forstod jeg for første gang hvorfor det overhodet er noen som liker Bare Egil Band. Fordi de er full. Noen med stor egeninteresse for at dette triste prosjektet skulle bli en suksess (rent økonomisk selvsagt), med all sannsynlighet Egil selv, må ha lurt med en CD inn på en fest der samtlige var overstadig beruset og satt makkverket på.

Som med mye annet svekkes, for ikke å si utslettes, både dømmekraft og smak når man er full (jf. ølbriller), og folka på festen har følgelig prestert å digge musikken. Slik har det altså gått til at Bare Egil har solgt opptil flere plater og holdt konserter med publikum, alt grunnet nordmenns hang til flaska. Dét er kanskje ikke noe å være stolt over.

Men monarkiet var ikke dødt

Det er selvsagt bare en ting som kan avbryte NRKs sportslørdag: kongehuset.

NRK viser igjen hvor dypt rojalistiske og langt fra upartiske de er i monarki-debatten. Idag avbrøt de flere ganger den ordinære sendingen med ekstra nyhetssendinger om at Mette-Marit hadde født en sønn. Ikke nok med at fødsler er noe som skjer hver dag, dette var også noe vi alle visste skulle skje. Aviser og TV har mast om det i månedsvis. Ligger ikke litt av poenget med ekstra nyhetssendinger i at de skal fortelle om noe uventet og viktig?

Hva så med innholdet i sendingen? Her benyttet man tiden i den ekstarordninære sendingen til å fortelle om andre kongefødsler og hva disse barna skal hete. Godt da det bare var hopprenn vi gikk glipp av.

Men det er neppe slutt der. Jeg minnes en hissig tekst jeg skrev for noen år siden da det forrige barnet til kronprinsen ble født. Da kunne jeg fortelle om en Dagsrevy-sending der det ble brukt en halvtime på kongefødselen. Gjør dere klar for rojalitets-helvete på landets viktigste nyhetssending i kveld.

Flere og flere innser faktisk hvor urettferdig og udemokratisk det er at privilegier og titler går i arv, slik det er i den norske forfatningen. Da er godt for kongehuset å vite at de alltid kan stole på sin trofaste venn NRK.












Årsaken til alt oppstyret