Tabloid snobberi

VG gir LCD Soundsystem terningkast seks og Mika terningkast en. Har det skjedd noe med musikkritikken i Norges største avis?

Verdens Gang er altså avisen som ga Turbonegers legendariske ”Apocalypse Dudes” terningkast tre. De har lenge (alltid?) blitt sett på som kunnskapsløse og uinteressante av forståsegpåere i musikklivet. På mange måter har de med dette bare fulgt opp sin tabloide og populistiske redaksjonelle linje i musikkredaksjonen. Kanskje ville det være feil at avisen som stadig er på folk flests side skulle fremstå som snobbete på musikksidene.

Men det kan virke som det er nye tider i emning. For den siste tiden har VG begynt å gi god kritikk til alternative, smått utilgjengelige og lite kommerse indie-band. For eksempel ga de nylig terningkast seks til elektropunkerne LCD Soundsystem og fem til Arcade Fire, to band som har vært svært så poppis blant kred-pressen (les: NME og Pitchfork) og indie-kids, men ikke akkurat bestselgere. Hadde platen kommet for ti år siden (da Apocalypse Dudes kom) tør jeg å tippe at platene hadde fått et par øyne mindre. Hvis de i det hele tatt hadde blitt anmeldt.

Omtrent samtidig har rikstabloiden gitt den engelsk-libanesiske popkometen Mika terningkast en. Oida. VG har da for vane å gi musikk som gjør det godt på sin selvtittulerte singelliste i det minste middels god kritikk. Så lenge musikken ikke er fatalt mongodårlig i hvertfall. Og Mikas ”Grace Kelly” er for tiden på tredjeplass på listen. Jeg antar at grunnen til at VG har lagt seg på denne linjen er for å være i takt med leserne (som jo er folk flest) og ikke frastøte seg de som digger Britney Spears og Robbie Williams (som tross alt er ganske mange flere enn de som digger The Shins og Clap Your Hands Say Yeah).

Betyr dette så at det er nye tider i VGs musikkredaksjon? Ønsker de ikke lenger å tekke de store leserskarene? En forklaring på endringen kan rett og slett være anmelderkorpset. De to anmeldelsene jeg har brukt som eksempel er skrevet av Thomas Talseth, en kar som ligger nærmere feinschmeckere som P3-sjef og tidligere Dagbladet-anmelder Håkon Moslet og Sigrid Hvidsten. Forklaringen kan ligge i den indie-rettede anmelderens egen integritet. Men den kan også ligge i at VG har innsett at de som faktisk leser (og bryr seg om) musikkanmeldelsene er musikkinteresserte folk som nettopp har den samme musikalske legningen som Talseth og co.
Alle de som kjøper Black Eyed Peas gjør det jo ikke på grunn av anmeldelsene. Da hadde de nok brukt pengene på noe annet.

Årets beste plater

Nå som 2006 nærmer seg slutten er det på tide å oppsummere det året har bragt med seg. Og hva er vel da viktigere enn musikken?

Aller først en advarsel; dette er en personlig liste. Det betyr at den er basert på min personlige smak, men også på hvilke plater jeg faktisk har hørt i løpet av året.

Året begynte godt med et nytt bekjentskap i Arctic Monkeys. Gutta fra Sheffield ble straks Englands, om ikke planetens, hotteste rockeband. De ble en stor attraksjon på sommerens festivaler og ga ut flere sterke singler, om ikke med like stor suksess som den glimrende førstesingelen ”I bet you look good on the dancefloor”.

Den store overraskelsen dette året var likevel Judee Sill. Vi kan vel
si at oddsene ikke var veldig gode for at en dame som døde for 27 år siden skulle bli en av årets fineste musikkopplevelser. Sills klassisk inspirerte, melodiske folkpop ble likevel i år re-utgitt og muligheten til å oppleve hennes to eneste plater ble på ny tilstede (se eget innlegg) .

Som årets beste plate har jeg valgt Bob Dylans ’Modern Times’. Jeg tror ikke jeg blir helt alene. Platen er på mange måter en komplett Dylan-skive, med de kvikke blues-inspirerte rockerne, de slentrende kjærlighetssangene og de rolige, melankolske balladene. Her hører vi både ’Nashville Skyline’ og ’Blood on the tracks’ og omtrent alt i mellom. Mr. Bob er i hvert fall utvilsomt tilbake i slag og kan ha gitt ut en av sine beste plater 44 år(!) etter sin debut.

I følge et nærmest samlet norsk anmelderkorps er årets norske plate 120 Days debutplate. Jeg skal ikke uttale meg om denne da jeg ikke har hørt den, men etter min mening er årets beste norske plate Rockettotheskys ’To sing you apple trees’. Her får du lavmælte elektropopperler på en snor. Tekstene er delvis obskøne, delvis bare merkelige. Men det hele er veldig, veldig fint.
(Når det gjelder anmeldernes kåring av beste norske plate er det verdt å merke seg at Håkon Moslets elskede Elvira Nikolaisen stort sett har uteblitt og at samme mann ikke var i nærheten av å spå Kristiansund-bandets suksess. Aner vi et paradigmeskifte på den norske musikktronen?)

1. Bob Dylan – Modern Times

2. Judee Sill – Abracadabra

3. Arctic Monkeys – Whatever People Say I Am, That´s What I´m Not

4. Cansei de Ser Sexy – Cansei de Ser Sexy

5. Basement Jaxx – Crazy Itch Radio

6. Rockettothesky – To Sing You Apple Trees

7. The Feeling – Twelve Stops And Home

8. The Raconteurs – Broken Boy Soldiers

9. Lily Allen – Alright, Still

10. Nouvelle Vague – Band A´ Parte

Anbefales også: The Pipettes – We Are The Pipettes, Albert Hammond jr. – Yours To Keep, Pogo Pops – The Very Best, The Killers – Sam’s Town

Musikken vi aldri hører

En venninne sa en gang til meg "tenk på all den fantastiske musikken vi aldri får høre!". Judee Sill kunne fort blitt noe av den.

Hvis jeg skulle kjøpe all musikken jeg ønsker meg, hadde jeg blitt bankerott rimelig raskt. Jeg kunne fylt noen iPoder med den. Likevel er jeg sikker på at det finnes massevis av vidunderlig musikk jeg aldri får høre. Jeg blir rent frustrert av tanken; rundt omkring på kloden finnes musikk jeg hadde elsket og hørt på i timesvis, men jeg kommer aldri engang til å høre om den.

For jeg er overbevist om at det er masse storslagen musikk man ikke kommer borti unasett hvor musikkinteressert med alternativ orientering man er. En grunn til det er norsk musikk. Tross alt finnes det mye bra musikk her i landet som jeg er glad jeg ikke er uten, musikk som ikke når særlig langt utover landegrensen. Noe av denne er Erlend Øye, Magnet og Sergeant Petter. Sistnevntes to første plater fortjener et langt større publikum enn de har fått hittil. Det er ikke spesielt sansynlig at vi er så veldig mye dyktigere og mer kreative her til lands, så våre drøye fire millioner innbyggere tatt i betraktning bør det finnes mye bra musikk også i andre land som ikke spres gjennom internasjonale platekontrakter og radiospilling.

Et annet bevis er Judee Sill. Hun kunne blitt større enn Joni Mitchell, men i dag må jeg stave navnet hennes når jeg spør etter platene hennes på Platekompaniet. Sill var på randen av det store gjennombruddet på begynnelsen av 70-tallet. Hun hadde platekontrakt på legendariske Asylum Records (som Joni Mitchell og Tom Waits) og hennes første selvtittulerte plate fra 1971 fikk svært god mottagelse av anmelderne. Sill varmet opp for storheter som Graham Nash og David Crosby. Hun kom også med vel mottatt annenplate, Heart Food (1973), men da den kommersielle suksessen uteble, gikk Judee Sills' liv i en nedadående spiral mot avgrunnen. I 1979 døde hun fattig, forfallen og ukjent av narkotikamisbruk. Kjennskapet til artisten og hennes musikk gikk i graven med henne.

Judee Sills musikk er vakker klassisk inspirert folkpop av samme kaliber som Joni Mitchell og Nick Drake. Den ligger på en snodig måte nært country samtidig som den har referanser til Bach. Helt sikkert er det imidlertig at Sill er altfor lite anerkjent sammenlignet med kvaliteten på musikken. Og hadde det ikke vært for noen heltemodige ildsjeler i Rhino Records som har re-utgitt hennes to plater og en Morgenbladet-journalist med skarp penn hadde jeg aldri hørt noe av de vidunderlige melodiene hennes. Tilfeldighetenes spill er altså det eneste som har forårsaket kjennskapet til min nye favorittartist. Hvor mange Judee Sill'er finnes det der ute?

PLATE: Judee Sill - Abracadabra: The Asylum Years (2006)
PLATE: Sergeant Petter - It's A Record (2003)
PLATE: Erlend Øye - Unrest (2003)

Summer in the city

Det er svært vanskelig å ikke bli lykkelig når man hører på Raga Rockers en solskinnsdag i sommer-Oslo.

Til de som synes å huske at jeg holder Oslo for å være en skitten, stygg og gjennomført trist by, må jeg tilstå at den for meg totalt endrer karakter så snart gradestokken kryper over 20 og måneden er juli. Oslo er enkelt og greit en av mine favorittsommerbyer. Byen tar seg best ut i solskinn, da kommer dens rufsete sjarm til sin rett. Med dens overflod av parker, mengder av mennesker og brennhete asfalt blir Oslo et urbant sommerparadis.

HUN ER FRI

Hun er en båt uten anker
Hun har hue fullt av tanker
Og et hjerte som banker for ting som hun tror på
Hun har ikke sko på

Hva er det du glor på din straite dust
Hun ække interessert i penger
Eller gull og grønne enger
Eller tull i myke senger
Med en pappagutt som deg

Så du kommer ingen vei
Med å leke helt for henne
Det som får henne til å tenne
Er en gjennomført frik
Slik som han som er på vei bort hit

Han kan snakke hele natta
Om ting hun blir betatt a
Så elsker de på matta som ville dyr
Helt til dagen gryr
Det er et herlig eventyr

For vakre unge mennesker
Tyske, danske, norske, svensker
Fra gode trygge hjem
Med lomma full av spenn
På jakt etter en venn
De kanskje aldri ser igjen

Ja, det er romantikk som grenser opp til poesi
Det er slike ting som vil få minnene på gli
Når sommer'n er forbi

PLATE: Raga Rockers - 1983-2000/Ragas Beste (2005)

Faustisk handel

Noen vil mene at jeg har solgt meg selv til djevelen. I disse eksamenstider har nemlig en av adspredelsene mine vært å laste ned sentimental popmusikk fra 90-tallet. Jeg nevner i fleng: Lighthouse family - "High", OMD - "Walking On the Milky Way", Deep Blue Something - "Breakfast at Tiffany's", Stereophonics - "Have a Nice Day" og The Wannadies - "You And Me Song". Her om dagen mottok jeg også Goo Goo Dolls' "Iris" fra en venninne. Spillelisten min flommer formelig over av mimreverdig 90-tallsmusikk. Deilig.

Igår gjorde også min kjærlighet for boyband-musikk utslag på nedlastingsvanene mine. Jeg hentet en sang jeg antageligvis ikke har hørt siden den var en hit, "Stay Another Day" av East 17. Det var et lykkelig gjenhør. Den sangen er virkelig vakker, og klokkespillet på slutten! Har man sagt A må man si B, så neste ut var "Pray" og "Back For Good" med Take That. Sistnevnte må være tidenes boyband-sang. Så må jeg kanskje innrømme at jeg er solgt...