Musikken vi aldri hører

En venninne sa en gang til meg "tenk på all den fantastiske musikken vi aldri får høre!". Judee Sill kunne fort blitt noe av den.

Hvis jeg skulle kjøpe all musikken jeg ønsker meg, hadde jeg blitt bankerott rimelig raskt. Jeg kunne fylt noen iPoder med den. Likevel er jeg sikker på at det finnes massevis av vidunderlig musikk jeg aldri får høre. Jeg blir rent frustrert av tanken; rundt omkring på kloden finnes musikk jeg hadde elsket og hørt på i timesvis, men jeg kommer aldri engang til å høre om den.

For jeg er overbevist om at det er masse storslagen musikk man ikke kommer borti unasett hvor musikkinteressert med alternativ orientering man er. En grunn til det er norsk musikk. Tross alt finnes det mye bra musikk her i landet som jeg er glad jeg ikke er uten, musikk som ikke når særlig langt utover landegrensen. Noe av denne er Erlend Øye, Magnet og Sergeant Petter. Sistnevntes to første plater fortjener et langt større publikum enn de har fått hittil. Det er ikke spesielt sansynlig at vi er så veldig mye dyktigere og mer kreative her til lands, så våre drøye fire millioner innbyggere tatt i betraktning bør det finnes mye bra musikk også i andre land som ikke spres gjennom internasjonale platekontrakter og radiospilling.

Et annet bevis er Judee Sill. Hun kunne blitt større enn Joni Mitchell, men i dag må jeg stave navnet hennes når jeg spør etter platene hennes på Platekompaniet. Sill var på randen av det store gjennombruddet på begynnelsen av 70-tallet. Hun hadde platekontrakt på legendariske Asylum Records (som Joni Mitchell og Tom Waits) og hennes første selvtittulerte plate fra 1971 fikk svært god mottagelse av anmelderne. Sill varmet opp for storheter som Graham Nash og David Crosby. Hun kom også med vel mottatt annenplate, Heart Food (1973), men da den kommersielle suksessen uteble, gikk Judee Sills' liv i en nedadående spiral mot avgrunnen. I 1979 døde hun fattig, forfallen og ukjent av narkotikamisbruk. Kjennskapet til artisten og hennes musikk gikk i graven med henne.

Judee Sills musikk er vakker klassisk inspirert folkpop av samme kaliber som Joni Mitchell og Nick Drake. Den ligger på en snodig måte nært country samtidig som den har referanser til Bach. Helt sikkert er det imidlertig at Sill er altfor lite anerkjent sammenlignet med kvaliteten på musikken. Og hadde det ikke vært for noen heltemodige ildsjeler i Rhino Records som har re-utgitt hennes to plater og en Morgenbladet-journalist med skarp penn hadde jeg aldri hørt noe av de vidunderlige melodiene hennes. Tilfeldighetenes spill er altså det eneste som har forårsaket kjennskapet til min nye favorittartist. Hvor mange Judee Sill'er finnes det der ute?

PLATE: Judee Sill - Abracadabra: The Asylum Years (2006)
PLATE: Sergeant Petter - It's A Record (2003)
PLATE: Erlend Øye - Unrest (2003)