Noen vil mene at jeg har solgt meg selv til djevelen. I disse eksamenstider har nemlig en av adspredelsene mine vært å laste ned sentimental popmusikk fra 90-tallet. Jeg nevner i fleng: Lighthouse family - "High", OMD - "Walking On the Milky Way", Deep Blue Something - "Breakfast at Tiffany's", Stereophonics - "Have a Nice Day" og The Wannadies - "You And Me Song". Her om dagen mottok jeg også Goo Goo Dolls' "Iris" fra en venninne. Spillelisten min flommer formelig over av mimreverdig 90-tallsmusikk. Deilig.
Igår gjorde også min kjærlighet for boyband-musikk utslag på nedlastingsvanene mine. Jeg hentet en sang jeg antageligvis ikke har hørt siden den var en hit, "Stay Another Day" av East 17. Det var et lykkelig gjenhør. Den sangen er virkelig vakker, og klokkespillet på slutten! Har man sagt A må man si B, så neste ut var "Pray" og "Back For Good" med Take That. Sistnevnte må være tidenes boyband-sang. Så må jeg kanskje innrømme at jeg er solgt...
Thursday, November 24, 2005
Thursday, September 29, 2005
En bartenders betraktninger
Her om dagen (onsdag) hadde jeg min første vakt som bartender på studenthuset her i Volda. Etter dette sitter jeg igjen med et par inntrykk: 1. Fyttigrisen så mange gamle studenter som egentlig finnes. 2: Kan folk være så snill å IKKE putte snusklyser (med tilhørende herligheter) i de tomme / halvtomme ølglassene sine? Jeg trenger vel ikke å fortelle at det er utrolig ekkelt å vaske. 3: Det kan faktisk være ufattelig kjedelig å ikke ha noe å gjøre på jobb. Da vil jeg heller ha en stor flokk halvfulle studenter foran baren. Ikke på Rokken en onsdag.
Monday, September 26, 2005
Sunday night traveller
Jeg har vært i Orkanger, Trondheim, Oslo, Ålesund og Volda på en dag. Det er ikke å anbefale. Ikke et vondt ord om noen av stedene, men slikt kan bli for mye selv for en ung og sulten rabbagast.
Anledningen for denne intense reisevirksomheten var mitt verv i Elevorganisasjonens valgkomité. I helgen var det årsmøte i Sør-Trøndelag, og jeg fikk jobben som komiteens utsendte. Nå er ikke Volda det største trafikknutepunktet på kloden, så det er ikke spesielt enkelt å komme seg verken hit eller dit. Heller ikke til Orkanger, der møtet var lokalisert.
Alternativet til denne voldsomme rundreisen var to bussturer på henholdsvis ni og tolv timer. Det tatt i betraktning er jeg faktisk glad at jeg valgte dette alternativet, til tross for at det er en av de mer slitsomme reisene jeg har utsatt meg selv for.
Noe positivt kom det uansett ut av det hele. Jeg fikk sett Nidarosdomen igjen, jeg fikk oppleve ekte trøndersk bygdekultur (råning på rutebilstasjonen i Orkanger) og jeg fikk kommet meg innom et Platekompaniet-utsalg og svidd av noen hundre kroner på CD'er (Sigur Ros, Annie, Raga Rockers og Coldplay). Så var kanskje ikke vandring gatelangs i Ålesund søndag kveld fullt så gøy.
Anledningen for denne intense reisevirksomheten var mitt verv i Elevorganisasjonens valgkomité. I helgen var det årsmøte i Sør-Trøndelag, og jeg fikk jobben som komiteens utsendte. Nå er ikke Volda det største trafikknutepunktet på kloden, så det er ikke spesielt enkelt å komme seg verken hit eller dit. Heller ikke til Orkanger, der møtet var lokalisert.
Alternativet til denne voldsomme rundreisen var to bussturer på henholdsvis ni og tolv timer. Det tatt i betraktning er jeg faktisk glad at jeg valgte dette alternativet, til tross for at det er en av de mer slitsomme reisene jeg har utsatt meg selv for.
Noe positivt kom det uansett ut av det hele. Jeg fikk sett Nidarosdomen igjen, jeg fikk oppleve ekte trøndersk bygdekultur (råning på rutebilstasjonen i Orkanger) og jeg fikk kommet meg innom et Platekompaniet-utsalg og svidd av noen hundre kroner på CD'er (Sigur Ros, Annie, Raga Rockers og Coldplay). Så var kanskje ikke vandring gatelangs i Ålesund søndag kveld fullt så gøy.
Friday, September 23, 2005
En sau i bånd
Da jeg var på min første rekognoseringstur i mitt nye hjemsted Volda, var noe av det første jeg fikk øye på en sau i bånd. Ja helt korrekt, en sau i bånd! Dette dyret som vi er vant til at beiter fritt i grønne fjellsider over vakre fjorder, sto fasttjoret til et tre på en gressmark midt i Volda. Ikke nok med at dette bondske innslaget befant seg i det man må kunne kalle Volda sentrum, sauen var frekk nok til å ha bolig mer sentralt enn undertegnede. Undertegnede, som regner seg selv som en ungdommelig, urban student, tidligere kun med tilholdsted i landets to største byer. Det er offisielt: jeg er fornærmet av en firebent skapning med hovedoppgave å produsere råvarer til strikkegensre.
Tuesday, August 23, 2005
Volda er liten
Etter en liten tur rundt i mitt nye hjemsted er det en ting jeg er sikker på: Volda er lite. Selv om jeg ble positivt overrasket da jeg leste i høyskolebrosjyren at stedet hadde opptil flere utesteder, ble jeg litt skuffet over størrelsen da jeg så stedet med egne øyne. Selve sentrum er ikke mye å skryte av, med noen få butikker tilfeldig plassert i et par gater. Kinoen kan man vel knapt kalle noe annet enn en samlingssal, og servringstedene er få og stort sett ganske nedslitt og veldig harry.
Heller ikke butikker finnes det mange av i Volda. Bygden har riktignok et nokså rikholdig utvalg av dagligvarebutikker (hele seks såvidt jeg kan regne meg til), men når den kuleste klesbutikken heter Cubus er det innlysende at Volda ikke er stedet du reiser til for å shoppe.
Børs og katedral settes ofte opp som ulike størrelser. Man kan raskt konkludere med at her i bygdebyen er det katedralen som seirer. Med minst fire religiøse samlingssteder mot bygdens to banker er det tydelig at voldingene er et troende folkeferd.
Det er ikke bare på antallet menigheter man kan se at Volda har en kristen-pietistisk tradisjon å leve opp til. Også skjenkereglene viser at vi er langt fra både Sodoma og Gomorra. Utestedene stenger på det seneste klokken to, og spritserveringen opphører ved midnatt. Partyløver får dra andre steder.
Når så utestedene har stengt så altfor tidlig, oppdager man igjen at Volda er en liten plass. Det finnes bare et sted å få seg en matbit etter tolv, og det er en Shell-stasjon en kilometer fra studenthuset. Mosjon får man i det minste.
Men nå skal jeg ikke svartmale mitt nye hjemsted. Volda er en vakker bygd, med naturen som viktigste faktor. Og når studentene trår til er det ikke så verst med liv heller.
Heller ikke butikker finnes det mange av i Volda. Bygden har riktignok et nokså rikholdig utvalg av dagligvarebutikker (hele seks såvidt jeg kan regne meg til), men når den kuleste klesbutikken heter Cubus er det innlysende at Volda ikke er stedet du reiser til for å shoppe.
Børs og katedral settes ofte opp som ulike størrelser. Man kan raskt konkludere med at her i bygdebyen er det katedralen som seirer. Med minst fire religiøse samlingssteder mot bygdens to banker er det tydelig at voldingene er et troende folkeferd.
Det er ikke bare på antallet menigheter man kan se at Volda har en kristen-pietistisk tradisjon å leve opp til. Også skjenkereglene viser at vi er langt fra både Sodoma og Gomorra. Utestedene stenger på det seneste klokken to, og spritserveringen opphører ved midnatt. Partyløver får dra andre steder.
Når så utestedene har stengt så altfor tidlig, oppdager man igjen at Volda er en liten plass. Det finnes bare et sted å få seg en matbit etter tolv, og det er en Shell-stasjon en kilometer fra studenthuset. Mosjon får man i det minste.
Men nå skal jeg ikke svartmale mitt nye hjemsted. Volda er en vakker bygd, med naturen som viktigste faktor. Og når studentene trår til er det ikke så verst med liv heller.
Studentane kjem!
Volda, 13. august 2005
Stemingen er ikke til å ta feil av. Luften er stinn av forventninger, stress og svak nervøsitet i det en tre-fire studenter med deres obligatoriske haleheng, en velvillig far, mor eller begge to, bærer ut sine eiendeler av bilene utenfor Porse studentheim. Overalt i bygden ser jeg det samme: en ung mann eller kvinne i bil, flankert av en litt mer tilårskommen utgave av samme genmateriale, letende etter den rette adressen. Det er ikke tvil: studentene inntar igjen Volda.
Stemingen er ikke til å ta feil av. Luften er stinn av forventninger, stress og svak nervøsitet i det en tre-fire studenter med deres obligatoriske haleheng, en velvillig far, mor eller begge to, bærer ut sine eiendeler av bilene utenfor Porse studentheim. Overalt i bygden ser jeg det samme: en ung mann eller kvinne i bil, flankert av en litt mer tilårskommen utgave av samme genmateriale, letende etter den rette adressen. Det er ikke tvil: studentene inntar igjen Volda.
Subscribe to:
Posts (Atom)