Året slik det skulle ha vært

I disse tider når nettene bare blir mørkere og mørkere og kulda setter inn renner landets aviser, radio- og tv-programmer over av kåringer av årets beste plater, bøker og filmer; kavalkader av nyhets- og sportsbegivenheter; og generelt oppgulp fra et år vi hadde håpet vi snart var ferdig med.

Men det som sansynligvis er verdens beste aktuelle trykksak The Economist viser hvor fremtidsrettet de er og gir istedet hvert år ut deres spådommer om hvordan neste år blir. Målsetningen er spennende i seg selv og trykksaken er for min blitt en personlig favoritt og juletradisjon. Denne spådomsvirksomheten er naturligvis en langt mer krevende øvelse enn å gjengi det vi allerede har vært gjennom.

Ikke noe å si på ambisjonene altså, men hvordan er gjennomføringen? Ja, se det er akkurat det jeg skal gjøre her. Jeg har hentet frem fjorårets versjon av det som har blitt en av mine favorittpublikasjoner - The World in 2010 - og foretar en uhøytidelig evaluering/analyse/anmeldelse sett i etterpåklokskapens lys.

De enkle spådommene
Vår vestlige, anglosaksisk-fokuserte verden ble dominert av to viktige valg dette året. Det første var parlamentsvalget i Storbritannia, det andre det såkalte mid-term valget i USA.

Det var ingen overraskelse at Labour ville bli sendt på trynet ut av regjeringskontorene etter et dessenie ved makten og den mildt sagt katastrofale innsatsen til den stakkarslige figuren som går under navnet Gordon Brown. Spørsmålet var vel snarere hvor stort tapet ville bli. Dermed var det hverken overraskende eller spesielt imponerende at The Economist tippet rett i at Storbritannia ville få ny statsminister i 2010 og han ville hete David Cameron.

Det The Economist ikke klarte å spå var hvor bra Liberal Democrats ville gjøre det og at de konservative måtte ha støtte av dem for å danne regjering. Spådommen sa et konservativt flertall på mellom 40 og 70 seter, et grusomt tap for Labour og et respektabelt LibDem-resultat. Fasiten er altså hung parliament, et mindre Labour-tap enn antatt og et brakvalg for liberaldemokratene.

The Economist spådde for ett år siden med rette at Barack Obama ville få et tøft år. Finanskrisen er selvsagt den viktigste grunnen til det, og den gjorde også sitt for et fryktelig resultat i mellomvalget til kongressen. Economist fikk rett i sine spådommer om at demokratene ville miste flertallet i representantenes hus, men beholde Senatet.

Det de ikke spådde
Finanskrisen durte videre i 2010, og rammet denne gangen først og fremst nasjoner som hadde brukt altfor mye penger på å redde banker eller på andre måter redusere krisens omfang. I 2010 smalt det i både Hellas og Irland, som måtte til til hjelp fra det internasjonale pengefondet, en skjebne vanligvis forbeholdt u-land i Afrika og Latin-Amerika.

The Economist skriver riktignok i en artikkel at finanskrisen vil fortsette å gjøre skade på økonomien, men de er ikke i nærheten av å spå at flere europeiske økonomier vil falle fullstendig sammen og true med å skape en domino-effekt som kan true hele Euro-samarbeidet.

Når vi er inne på EU, spådde The Economist at 2010 ville bli året som ville teste EU-samarbeidet og den nye Lisboa-traktaten. Det som virkelig har testet EU-samarbeidet dette året er vel behovet for redningspakker i øst og vest (sør og vest mer presist) og faren for at Euroen skal kollapse.

En av de store begivenhetene i globalpolitikken dette året er krisen mellom Nord- og Sør-Korea. Det har ikke vært så spent på halvøyen siden krigen for over femti år siden. Under The World in 2010s seksjon for Asia nevnes ikke Korea overhodet. Selv om oppblussingen av konflikten kanskje var overraskende, kunne kanskje noen ord om den vaklende Kim vært på sin plass.

Pandemien som forsvant
I 2009 fryktet hele verden svineinfluensaen. Det hele viste seg å være kraftig opphauset og minte til slutt om en konspirasjon fra legemiddelindustrien for å dra inn noen ekstra milliarder (i ettertid har det også vist seg at store legemiddelfirma var med på avgjørelsen om å erklære pandemi). For ett år siden skrev generalsekretæren i verdens helseorganisasjon om svineinfluensaen i The World in 2010. Spådommen var at pandemien ville tydeliggjøre skillene mellom rike og fattige land og at det ville være altfor få vaksiner. I stedet sitter vi med millioner av doser og venter på en katastrofe som aldri kom.

Verdens verste land?

I tillegg til å spå om allskens begivenheter i det neste året, kårer The Economist hvert år verdens verste land for det kommende året. Landet som fikk denne tvilsomme æren i 2010 var Somalia. Ikke rart sett med 2009-briller. Indre uro, sult, islamske ekstremister med økende innflytelse, pirat-virksomhet og en ikke-eksisterende stat skulle kvalifisere greit. Nå har nok ikke forholdene i Somalia blitt så mye bedre, men vi har fått en sterk utfordrer. Med et år som startet med et grufult jordskjelv og sluttet med en gryende kolera-epidemi har ikke Haiti vært et særlig trivelig sted i 2010. Ikke så lett å vurdere hva som er verst, men dette må komme ganske nært uttrykket helvete på jord.

I sportens verden
Årets store sportslige begivenhet var uten tvil fotball-VM i Sør Afrika. Mange skeptikere tvilte på hvordan den praktiske gjennomføringen av tidenes første VM i Afrika ville gå. I det store og hele må det vel sies at dette var en stor suksess. Her klarte The Economist brasene og spådde med rette at VM-arrangørene ville vise at kritikerne tok feil og holde et velorganisert VM.

Nylig avgjorde FIFA hvem som skulle arrangere VM i 2018 og 2022. The Economist våget å spå utfallet av også denne begivenheten. Her ble det regelrett skivebom. England ble holdt som klar favoritt for 2018, og USA skulle få 2022-mesterskapet, aller mest fordi det amerikanske markedet er så stort. I stedet ble det Russland som fikk det første mesterskapet, og lilleputtemiratet Qatar det andre. Stort marked var kanskje ikke så viktig like vel.

Imponerende detalj
Så langt har kanskje ikke The Economist briljert som orakel, men en fersk begivenhet avslører likevel en imponerende teft for spådommer. The World in 2010 innheolder nemlig en artikkel med artikkelen 'The eternal leader'. Om hvem? Silvio Berlusconi såklart. Så sent som i dag overlevde han overraskende som statstminister etter et tillitsvotum i den italienske nasjonalforsamlingen. Etter et år med beskyldninger om sex med tenåringsjenter og der gamle støttespillere har snudd seg mot ham, er Berlusconi fortsatt statsminister når vi skriver 2011. Og The Economist får rett i at han er et fenomen som spåmenn bare ikke klarer å forstå. Rent borsett fra The Economist selv da.

Reboot

Hei bloggen!

Oioioi, deja vu.
Det er visst ikke første gang jeg skriver at jeg skal begynne å skrive igjen. Forrige innlegg er fra 2008 med lovnad om at bloggen skal gjenopplives. Og så stillhet.

Å vende tilbake til dette internetts mørke avkrok byr på et visst ubehag. For det første er jo blogg-konseptet blitt objekt for ironi. Fjortisser med akkurat nok hjernekapasitet til å puste og gå og ideologiske rabulister med påtatt sterke meninger og skoledebattretorikk har fått fylle opp "bloggosfæren" de siste årene. Det er småskummelt å tre inn i dette sminkefylte og hormonbefengte universet igjen. Dessuten er det ganske pinlig å lese hvor pretensiøs og krampaktig velformulert jeg var for noen år siden. Litt gøy selvfølgelig, nostaligisk også, men mest vondt.

Men bloggen gjenopplives hovedsaklig av to grunner:

1. Min gode studiekamerat Mikael krever at jeg gjør alvor av truslene om en gjenomgang av Economist årlige spådommer om 2010.
2. Årets plater skal kåres og bloggen blir letteste og beste publiseringskanal.

Når dette er gjort er det uvisst om det blir noe mer.

Men bloggen er altså gjenopplivet. Igjen.

Rise from the ashes

Det har skjedd før. Plutselig blir det helt stille og ingen nye innlegg på bloggen. Det går en laaang stund og så kommer et innlegg som på tro og ære lover bedre tider og hyppig oppdatering. Etter sånn ti innlegg blir det stille igjen.

Men jeg prøver igjen jeg. Denne gangen håper jeg at litt lavere ambisjoner om innleggenes kvalitet, samt jevnt over kortere innlegg skal hjelpe. Kanskje folk gidder å lese de også. Kos dykkar.

Tabloid snobberi

VG gir LCD Soundsystem terningkast seks og Mika terningkast en. Har det skjedd noe med musikkritikken i Norges største avis?

Verdens Gang er altså avisen som ga Turbonegers legendariske ”Apocalypse Dudes” terningkast tre. De har lenge (alltid?) blitt sett på som kunnskapsløse og uinteressante av forståsegpåere i musikklivet. På mange måter har de med dette bare fulgt opp sin tabloide og populistiske redaksjonelle linje i musikkredaksjonen. Kanskje ville det være feil at avisen som stadig er på folk flests side skulle fremstå som snobbete på musikksidene.

Men det kan virke som det er nye tider i emning. For den siste tiden har VG begynt å gi god kritikk til alternative, smått utilgjengelige og lite kommerse indie-band. For eksempel ga de nylig terningkast seks til elektropunkerne LCD Soundsystem og fem til Arcade Fire, to band som har vært svært så poppis blant kred-pressen (les: NME og Pitchfork) og indie-kids, men ikke akkurat bestselgere. Hadde platen kommet for ti år siden (da Apocalypse Dudes kom) tør jeg å tippe at platene hadde fått et par øyne mindre. Hvis de i det hele tatt hadde blitt anmeldt.

Omtrent samtidig har rikstabloiden gitt den engelsk-libanesiske popkometen Mika terningkast en. Oida. VG har da for vane å gi musikk som gjør det godt på sin selvtittulerte singelliste i det minste middels god kritikk. Så lenge musikken ikke er fatalt mongodårlig i hvertfall. Og Mikas ”Grace Kelly” er for tiden på tredjeplass på listen. Jeg antar at grunnen til at VG har lagt seg på denne linjen er for å være i takt med leserne (som jo er folk flest) og ikke frastøte seg de som digger Britney Spears og Robbie Williams (som tross alt er ganske mange flere enn de som digger The Shins og Clap Your Hands Say Yeah).

Betyr dette så at det er nye tider i VGs musikkredaksjon? Ønsker de ikke lenger å tekke de store leserskarene? En forklaring på endringen kan rett og slett være anmelderkorpset. De to anmeldelsene jeg har brukt som eksempel er skrevet av Thomas Talseth, en kar som ligger nærmere feinschmeckere som P3-sjef og tidligere Dagbladet-anmelder Håkon Moslet og Sigrid Hvidsten. Forklaringen kan ligge i den indie-rettede anmelderens egen integritet. Men den kan også ligge i at VG har innsett at de som faktisk leser (og bryr seg om) musikkanmeldelsene er musikkinteresserte folk som nettopp har den samme musikalske legningen som Talseth og co.
Alle de som kjøper Black Eyed Peas gjør det jo ikke på grunn av anmeldelsene. Da hadde de nok brukt pengene på noe annet.

Disse kommer på Veka

Kjetils betraktinger kan nå ekslusivt avsløre noen av bandene som kommer på Veka 2007, før Vekesleppet i kveld. Jeg har i lengre tid forsøkt å søke frem ulike band som skal komme på studentfestivalen i februar. I dag har jeg sammen med gode samarbeidspartnere fått et gjennombrudd på denne fronten.

Følgende band er sikre til Veka:

DeLillos: 17. februar

Amulet: 16. februar

Backstreet Girls: 16. februar

Undertegnede spekulerer også på at hip hoperne i Tungtvann og popprinsen Sondre Lerche kommer siden begge har et hull i konsertprogrammet mellom 10. og 17. februar midt i Veke-tiden. William Hut er også ledig på denne tiden, det samme er rock-kometene 120 Days.

Årets beste plater

Nå som 2006 nærmer seg slutten er det på tide å oppsummere det året har bragt med seg. Og hva er vel da viktigere enn musikken?

Aller først en advarsel; dette er en personlig liste. Det betyr at den er basert på min personlige smak, men også på hvilke plater jeg faktisk har hørt i løpet av året.

Året begynte godt med et nytt bekjentskap i Arctic Monkeys. Gutta fra Sheffield ble straks Englands, om ikke planetens, hotteste rockeband. De ble en stor attraksjon på sommerens festivaler og ga ut flere sterke singler, om ikke med like stor suksess som den glimrende førstesingelen ”I bet you look good on the dancefloor”.

Den store overraskelsen dette året var likevel Judee Sill. Vi kan vel
si at oddsene ikke var veldig gode for at en dame som døde for 27 år siden skulle bli en av årets fineste musikkopplevelser. Sills klassisk inspirerte, melodiske folkpop ble likevel i år re-utgitt og muligheten til å oppleve hennes to eneste plater ble på ny tilstede (se eget innlegg) .

Som årets beste plate har jeg valgt Bob Dylans ’Modern Times’. Jeg tror ikke jeg blir helt alene. Platen er på mange måter en komplett Dylan-skive, med de kvikke blues-inspirerte rockerne, de slentrende kjærlighetssangene og de rolige, melankolske balladene. Her hører vi både ’Nashville Skyline’ og ’Blood on the tracks’ og omtrent alt i mellom. Mr. Bob er i hvert fall utvilsomt tilbake i slag og kan ha gitt ut en av sine beste plater 44 år(!) etter sin debut.

I følge et nærmest samlet norsk anmelderkorps er årets norske plate 120 Days debutplate. Jeg skal ikke uttale meg om denne da jeg ikke har hørt den, men etter min mening er årets beste norske plate Rockettotheskys ’To sing you apple trees’. Her får du lavmælte elektropopperler på en snor. Tekstene er delvis obskøne, delvis bare merkelige. Men det hele er veldig, veldig fint.
(Når det gjelder anmeldernes kåring av beste norske plate er det verdt å merke seg at Håkon Moslets elskede Elvira Nikolaisen stort sett har uteblitt og at samme mann ikke var i nærheten av å spå Kristiansund-bandets suksess. Aner vi et paradigmeskifte på den norske musikktronen?)

1. Bob Dylan – Modern Times

2. Judee Sill – Abracadabra

3. Arctic Monkeys – Whatever People Say I Am, That´s What I´m Not

4. Cansei de Ser Sexy – Cansei de Ser Sexy

5. Basement Jaxx – Crazy Itch Radio

6. Rockettothesky – To Sing You Apple Trees

7. The Feeling – Twelve Stops And Home

8. The Raconteurs – Broken Boy Soldiers

9. Lily Allen – Alright, Still

10. Nouvelle Vague – Band A´ Parte

Anbefales også: The Pipettes – We Are The Pipettes, Albert Hammond jr. – Yours To Keep, Pogo Pops – The Very Best, The Killers – Sam’s Town

En annen vinkel, en annen verden

Mens vi har vært mest opptatt av hvem som er venner av kronprinsessen, har en medierevolusjon funnet sted i det stille. Verdens første engelskspråklige nyhetskanal basert i Midt-Østen har gått på luften. Al Jazeera gir Vesten et nytt bilde av verden.

Al Jazeera (betyr halvøy på arabisk) er best kjent som den arabiske TV-kanalen som først viste opptakene med Osama bin Laden. Talsmenn i Washington DC kritiserte og mistenkeliggjorde dem og kanalen fremsto raskt som halvemaken til Al-Qaida. Sannheten er at Al Jazeera rett nok viste opptakene av bin Laden – noe de fleste andre TV-kanaler snart også gjorde – men at de med dette ikke ga noen støtte til han, hans organisasjon eller deres terrorhandlinger. Faktisk har kanalen vært en av de fremste forkjemperne for ytringsfrihet og en uavhengig presse i Midt-Østen, der mange land har streng sensur. Al Jazeera holder uavhengighet og objektivitet like høyt som alle andre moderne nyhetsorganisasjoner.

Al Jazeera lanserer i disse dager (november 2006) sin engelske versjon av den arabiske originalen. Kanalen har rett når de sier at de snur den tradisjonelle nyhetsstrømmen og rapporterer fra Sør til Nord (Merk dere dette; Al Jazeera snakker om nord og sør, ikke øst og vest, som mange toneangivende samfunnsforskere, politikere og journalister i USA og Europa – som for eksempel Samuel P. Huntington i sin Clash Of Civilizatons). Al Jazeera har hovedkontor i Quatar’s hovedstad Doha på den arabiske halvøy og nyter stor pengestøtte fra emiren. Men det er ikke bare det geografiske utgangspunktet som er ulikt CNN, BBC og Sky News. Kanalen har plassert et stort antall korrespondenter i Afrika, Sør-Amerika og østlige Asia. En stor andel av innslagene er fra deler av verden som sjelden får plass i andre medier. Noen av toppsakene de siste dagene viser deres unike synsvinkel; opptøyer i Libanon, tyfonen i Fillipinene og statskupp på Fiji. Med en gjennomgående ukelang dekning av Afrikas verste massemorder; malaria. Våre vante førstestopp i nyhetssendingene, Washington, Brussel og London havner på tredje og fjerdeplass.

”Andre kanaler viser når missilene blir avfyrt, vi viser når de lander”. Ordene tilhører Riz Kahn, anerkjent tidligere CNN-journalist nå nyansatt hos Al Jazeera. For i tillegg til å levere nyheter til nord fra et sørlig ståsted, gir Al Jazeera også en dekning fra innbyggernes og ofrenes synsvinkel. ”Giving ordinary people a voice” sier de selv. Mens CNNs kilder overveiende er politikere og eksperter, er deres arabiske svar opptatt av å lytte til mannen i gata. Nylig viste de en dokumentar der somaliskfødte Rageh Omaar (tidligere BBC) dro tilbake til hjemlandet og snakket med vanlige mennesker om blant annet Islams økte innflytelse, problemer med tørke og sykdom og levemåten på landbygden. Al Jazeeras engelskspråklige kanal gir ikke bare verden en ny geografisk vinkling på nyhetene, men også en annen menneskelig vinkling.

Selv om kanalen er den første internasjonale nyhetskanalen utenfor Europa og USA, og sender fra et område som ikke akkurat er viden kjent for sin frie presse, er det liten grunn til å bekymre seg for etikken eller kvaliteten. Al Jazeera har formelig hamstret journalister fra anerkjente medieorganisasjoner som CNN, BBC og ABC foran sin engelskspråklige lansering. De har altså sikret seg CNN’s Riz Kahn, men også den britiske journalistveteranen Sir David Frost, beryktet for sine knallharde intervjuer. I tillegg til disse en rekke andre meriterte journalister fra store engelskspråklige TV-selskaper. Sammen med nybygde studiofasiliteter i Washington, London, Doha og Kuala Lumpur skal de sikre nyhetsdekning i verdensklasse.

Alle som har jobbet med journalistikk vet at vinklingen betyr uhyre mye. En begivenhet kan bli til totalt ulike saker avhengig av hvilken vinkel man velger. Og virkeligheten kan se totalt forskjellig ut. Frem til nå har det internasjonale nyhetstilbudet vært utelukkende vestlig vinklet. Med Al Jazeera kan vi her nord, nærmest hjernevasket av vestlige medier og impulser, få se verden fra en annen side. Den ser annerledes ut.

TV-KANAL: Al Jazeera English (Canal Digital, NexGenTel, Consoll IPTV)

Jetset-avlat for de engasjert-intellektuelle

Miljøbevist idealist men likevel glad i turer med Norwegian til europeiske storbyer? Ikke noe problem. Fremtiden i våre hender har løsningen: klimabilletten.

Et av de engasjert-intelektuelles store dilemmaer er endelig løst. Oppdagelseslystne og utadvendte som de er, er det lite som faller så godt i smak som en større eller mindre reise utenlands. Europeiske storbyer er en slager, gjerne de tidligere øst-europeiske, ”uoppdagede” byene (Les: Tallin, Krakow osv.). Siden denne arten stort sett er å finne på våre høyere utdanningsinstitusjoner, enten som gjeldstyngede studenter eller som lavtlønnede stipendiater, har de siste årenes lavprisrevolusjon i luften vært en velsignelse. Nå kan man ta både to og fire reiser i året til diverse metropoler.

Det er bare et problem. Det forurenser noe helt forferdelig. De engasjert-intellektuelle er idealistiske på mange plan. De er mot Bush, for palestinerne, mot WTO og Verdensbanken, for miljøet. Og det er dette siste som er problemet. Målet om mindre utslipp av klimagasser får en slitsom og upraktisk personlig dimensjon når de selv skal ut og reise. Man må ta en vanskelig beslutning: skal man følge de høyt hevede idealer om Kyoto-protokollens fortreffelighet eller skal man hengi seg til utreisetrangen?

Nå er løsningen her. Gjør begge deler! Fremtiden i våre hender har nå lansert Mitt klima-billetten. Med denne kan du betale for de klimagassene du bidrar til å slippe ut ved en hvilken som helst flyreise. Du plotter enkelt inn avreisested og destinasjon, legger igjen dine personlige opplysninger og plastkortnummer, og vips så har du god samvittighet! Herlig for rike vestlige mennesker med et minimum av moral og rettferdighetssans.

Dette kan fort bli sett på som en slags moderne avlat. Vi betaler og er kvitt vårt samvittighetsnag for den fæle forurensningen vi bedriver bare for å hygge oss. Det kan kritiseres på samme måte som TV-aksjonen; et enkelt kjøp av god samvittighet når vi egentlig skulle gjort så mye mer for verden. Men i motsetning til den opprinnelige avlatshandelen har denne ordningen en høyst reel virkning. Pengene er ikke bare en botshandling for slemme og velstående nordmenn, de går til prosjekter som motvirker den negative klimautviklingen. På denne måten kan vi hver gang vi tar en tur med fly betale tilbake til naturen det vi ødelegger. Så neste gang du skal fly – kjøp deg klimabillett!

Musikken vi aldri hører

En venninne sa en gang til meg "tenk på all den fantastiske musikken vi aldri får høre!". Judee Sill kunne fort blitt noe av den.

Hvis jeg skulle kjøpe all musikken jeg ønsker meg, hadde jeg blitt bankerott rimelig raskt. Jeg kunne fylt noen iPoder med den. Likevel er jeg sikker på at det finnes massevis av vidunderlig musikk jeg aldri får høre. Jeg blir rent frustrert av tanken; rundt omkring på kloden finnes musikk jeg hadde elsket og hørt på i timesvis, men jeg kommer aldri engang til å høre om den.

For jeg er overbevist om at det er masse storslagen musikk man ikke kommer borti unasett hvor musikkinteressert med alternativ orientering man er. En grunn til det er norsk musikk. Tross alt finnes det mye bra musikk her i landet som jeg er glad jeg ikke er uten, musikk som ikke når særlig langt utover landegrensen. Noe av denne er Erlend Øye, Magnet og Sergeant Petter. Sistnevntes to første plater fortjener et langt større publikum enn de har fått hittil. Det er ikke spesielt sansynlig at vi er så veldig mye dyktigere og mer kreative her til lands, så våre drøye fire millioner innbyggere tatt i betraktning bør det finnes mye bra musikk også i andre land som ikke spres gjennom internasjonale platekontrakter og radiospilling.

Et annet bevis er Judee Sill. Hun kunne blitt større enn Joni Mitchell, men i dag må jeg stave navnet hennes når jeg spør etter platene hennes på Platekompaniet. Sill var på randen av det store gjennombruddet på begynnelsen av 70-tallet. Hun hadde platekontrakt på legendariske Asylum Records (som Joni Mitchell og Tom Waits) og hennes første selvtittulerte plate fra 1971 fikk svært god mottagelse av anmelderne. Sill varmet opp for storheter som Graham Nash og David Crosby. Hun kom også med vel mottatt annenplate, Heart Food (1973), men da den kommersielle suksessen uteble, gikk Judee Sills' liv i en nedadående spiral mot avgrunnen. I 1979 døde hun fattig, forfallen og ukjent av narkotikamisbruk. Kjennskapet til artisten og hennes musikk gikk i graven med henne.

Judee Sills musikk er vakker klassisk inspirert folkpop av samme kaliber som Joni Mitchell og Nick Drake. Den ligger på en snodig måte nært country samtidig som den har referanser til Bach. Helt sikkert er det imidlertig at Sill er altfor lite anerkjent sammenlignet med kvaliteten på musikken. Og hadde det ikke vært for noen heltemodige ildsjeler i Rhino Records som har re-utgitt hennes to plater og en Morgenbladet-journalist med skarp penn hadde jeg aldri hørt noe av de vidunderlige melodiene hennes. Tilfeldighetenes spill er altså det eneste som har forårsaket kjennskapet til min nye favorittartist. Hvor mange Judee Sill'er finnes det der ute?

PLATE: Judee Sill - Abracadabra: The Asylum Years (2006)
PLATE: Sergeant Petter - It's A Record (2003)
PLATE: Erlend Øye - Unrest (2003)

Hvor normal er du?

Nettet renner over av mer eller mindre useriøse tester som kan fortelle deg absolutt hva som helst om deg selv. Ved å svare på noen spørsmål.

Testene kan fortelle deg når på døgnet du er, hvilken kjendis, hvilken sjokolade og hvem du var i ditt forrige liv. Jeg skal ikke forsøke å bedømme den vitenskapelige kvaliteten av denne typen tester, men at de baserer sine konklusjoner på et dusin forholdsvis intetsigende spørsmål med multiple choice-svar (ikke ulikt testene på ex.phil.) antyder vel sitt.

Jeg synes disse testene er rimelig suspekte, eventuelt billig moro. Jeg falt likevel for en test som ved hjelp av 20 spørsmål kan fortelle hvor normal du er. Dette ble mitt resultat:

You Are 35% Normal

You sure do march to your own beat... But you're so weird, people wonder if it's a beat at all You think on a totally different wavelength And it's often a chore to get people to understand you

Jeg er altså en smule rar skal vi tro testen. Du kan teste hvor normal du er selv her. Jeg kan også anbefale denne, som forteller hvor mye katt og hund du er. Som katteelsker er jeg svært fornøyd med å være 90% katt. På denne testen slipper du dessuten unna med halvparten så mange spørsmål.