Bekjennelser fra en kvasi-idealist

Det finnes grader av både egoisme, sosialt engasjement og rettferdighet. Ingen er hundre prosent idealistiske og få er bare egosistiske i all handling.

I går skrev Bergens Tidende om den tidligere James Bond-skuespilleren Roger Moore som nylig gjestet Bergen. Til avisen uttalte han at han tidligere var en rik og pen egoist. Nå er han blitt Unicef-ambassadør og deltok derfor på en veldedighetslunsj for byens næringsliv der bl.a. en signert 'Moonraker' plakat ble auksjonert bort.

Videre i artikkelen kan vi lese at Moore og hans adelige svenske kone oppholder seg halve året i Monaco og resten av tiden i Sveits. Det er lett å forstå at den gamle Bond ofrer mye for sitt nyfunnede sosiale engsjement.

Men hvor går egentlig grensen? Selv de fleste av de mest idealistiske, frivillige bistandsarbeidere bryter på sett og vis med idealene om en rettferdig verden, enten ved at de går med levis-bukser og nike-sko, handler i en multinasjonal kjedebutikk eller kjøper melkesjokolade. Freia eies av en av verdens største næringsmiddelprodusenter Kraft Foods.

Det er vanskelig å leve på en måte der du helt sikkert underbygger dine egne idealer og verdier om en rettferdig verden uten utnytting av mennesker. Skal man det, må man gi opp sitt ordinære liv, selge alt man eier og flytte til et sentralafrikansk land for å hjelpe lokalbefolkningen. Men kanskje hjelper det mer at man yter hjelp fra der man er.

Etter en snarvisitt til konens hjemby Stockholm, skal Roger Moore tilbake til sin sommerbolig i Monaco. - Nå er jeg ikke lenger en egoist, sier Moore. Det spørs hvor mye det koster han å delta på en veldeldighetslunsj i festspill-Bergen.

Hipp til besvær

Hurra. Jeg rakk akkurat å kjøpe sånne ultra-hippe Converse-sko før Dagbladet Fredag viet dem fire sider.

Egentlig luktet jeg faresignalene lenge før. Med nylig innkjøpte røde ”Chucks” inntok jeg Voldas dokumentarfilmfestival, bare for å merke at de ølsøle-dekte linoleumsgulvene var fylt med like sko i ulike størrelser og farger. Jeg var litt sent ute, jeg skulle anskaffet meg slike før. Da kunne jeg gått rundt med vissheten om at "jeg oppdaget dem først". Og hvis noen skulle spørre meg om jeg også hadde fått meg slike sko, kunne jeg si at jeg hadde hatt slike lenge. Det ville vært tilfredsstillende.

Nå har jeg en motsatt følelse. Jeg føler meg rett og slett utilpass her jeg går rundt i den bakkenære converse-jungel. Vel hadde jeg sett mange med slike både før og etter det skjebnesvangre innkjøpet, men når Fredag skriver om fenomenet vet du at du bare har én ting å gjøre. Rive av deg plagget fort som fasan.

Hvis du har slike, kast dem

Gjenoppstandelsen

Akkurat i det de ivrigste leserne av denne bloggen begynner å bli bra lei trynet til Bono, tar kloden en ny dreining og et nytt innlegg postes i den sjelden lesverdige 'Kjetils betraktninger'.

Bloggen kan love mer av det den er kjent for fra tidligere: skarpe, velformulerte og samfunnskritiske innlegg med snert og (selv)ironi. Første innlegg i den nye æra handler om mote og ungdomskultur, men i fremtiden kan leserne også glede seg over skildringer fra Vestlandets hovedstad Bergen, der undertegnede har sitt nye tilholdssted som student.

La meg være... überseksuell?

I siste utgave har Morgenbladet trykket en svær to-siders artikkel (med cover, for dere avisterminologifetisjister) om et nytt mannsideal. Det nye idealet skal visstnok overta for den metroseksuelle mannen, som har vært toneangivende for hippe menn de siste årene. Det nye begrepet du må lære deg er überseksuell.

Ifølge Morgenbladet kjennetegnes det nye mannsidealet av en mindre interesse for siste mote, dyre drinker og skjønnhetspleie, og en tilsvarende dose større interesse for samfunnsengasjement, politikk og sosial rettferdighet. Helt perfekt, tenker jeg. Kanskje kan jeg, hvor utrolig det enn høres ut, imøtekomme det hotteste nye mannsidealet uten å endre for mye på egne interesser og livsstil.

Men dengang ei. Snart kommer nemlig ankepunktet: den "nye" mannen skal være klassisk maskulin. Her hjelper det ikke med dansing til Justin Timberlake og spinkel kroppsbygning. Kanskje utstråler jeg til en viss grad selvtillit og trygghet slik PR-dronningen Marian Salzman krever, men jeg kan verken vise til fysisk styrke eller det pene, maskuline utseendet som ellers kreves.

Ingen hjelp til meg i min vandring etter en plass i mannssamfunnet denne gangen heller. Men det nærmer seg i det minste. Nå er ihvertfall noen av verdiene mine inne i varmen. Tør jeg foreslå en krysning mellom den metroseksuelle og überseksuelle? Skal vi si soldiartitetseksuell?

Bildet: Bono omtales som et überseksuelt forbilde

Ønskereprise: Bare Egil Band

Tøyse-bandet Hurra Torpedo har i det siste gjort stor suksess i bl.a. USA. Dette har igjen fått meg til å tenke på den irriterende, skjegg-befengte og tilsynelatende sosialt inkompetente mannen Egil Hegerberg, også kjent som Bare Egil, som spiller i dette bandet sammen med Kristopher Schau. Derfor en liten ønskereprise på en tekst jeg har skrevet tidligere:


Igår forstod jeg for første gang hvorfor det overhodet er noen som liker Bare Egil Band. Fordi de er full. Noen med stor egeninteresse for at dette triste prosjektet skulle bli en suksess (rent økonomisk selvsagt), med all sannsynlighet Egil selv, må ha lurt med en CD inn på en fest der samtlige var overstadig beruset og satt makkverket på.

Som med mye annet svekkes, for ikke å si utslettes, både dømmekraft og smak når man er full (jf. ølbriller), og folka på festen har følgelig prestert å digge musikken. Slik har det altså gått til at Bare Egil har solgt opptil flere plater og holdt konserter med publikum, alt grunnet nordmenns hang til flaska. Dét er kanskje ikke noe å være stolt over.

Men monarkiet var ikke dødt

Det er selvsagt bare en ting som kan avbryte NRKs sportslørdag: kongehuset.

NRK viser igjen hvor dypt rojalistiske og langt fra upartiske de er i monarki-debatten. Idag avbrøt de flere ganger den ordinære sendingen med ekstra nyhetssendinger om at Mette-Marit hadde født en sønn. Ikke nok med at fødsler er noe som skjer hver dag, dette var også noe vi alle visste skulle skje. Aviser og TV har mast om det i månedsvis. Ligger ikke litt av poenget med ekstra nyhetssendinger i at de skal fortelle om noe uventet og viktig?

Hva så med innholdet i sendingen? Her benyttet man tiden i den ekstarordninære sendingen til å fortelle om andre kongefødsler og hva disse barna skal hete. Godt da det bare var hopprenn vi gikk glipp av.

Men det er neppe slutt der. Jeg minnes en hissig tekst jeg skrev for noen år siden da det forrige barnet til kronprinsen ble født. Da kunne jeg fortelle om en Dagsrevy-sending der det ble brukt en halvtime på kongefødselen. Gjør dere klar for rojalitets-helvete på landets viktigste nyhetssending i kveld.

Flere og flere innser faktisk hvor urettferdig og udemokratisk det er at privilegier og titler går i arv, slik det er i den norske forfatningen. Da er godt for kongehuset å vite at de alltid kan stole på sin trofaste venn NRK.












Årsaken til alt oppstyret

Faustisk handel

Noen vil mene at jeg har solgt meg selv til djevelen. I disse eksamenstider har nemlig en av adspredelsene mine vært å laste ned sentimental popmusikk fra 90-tallet. Jeg nevner i fleng: Lighthouse family - "High", OMD - "Walking On the Milky Way", Deep Blue Something - "Breakfast at Tiffany's", Stereophonics - "Have a Nice Day" og The Wannadies - "You And Me Song". Her om dagen mottok jeg også Goo Goo Dolls' "Iris" fra en venninne. Spillelisten min flommer formelig over av mimreverdig 90-tallsmusikk. Deilig.

Igår gjorde også min kjærlighet for boyband-musikk utslag på nedlastingsvanene mine. Jeg hentet en sang jeg antageligvis ikke har hørt siden den var en hit, "Stay Another Day" av East 17. Det var et lykkelig gjenhør. Den sangen er virkelig vakker, og klokkespillet på slutten! Har man sagt A må man si B, så neste ut var "Pray" og "Back For Good" med Take That. Sistnevnte må være tidenes boyband-sang. Så må jeg kanskje innrømme at jeg er solgt...

En bartenders betraktninger

Her om dagen (onsdag) hadde jeg min første vakt som bartender på studenthuset her i Volda. Etter dette sitter jeg igjen med et par inntrykk: 1. Fyttigrisen så mange gamle studenter som egentlig finnes. 2: Kan folk være så snill å IKKE putte snusklyser (med tilhørende herligheter) i de tomme / halvtomme ølglassene sine? Jeg trenger vel ikke å fortelle at det er utrolig ekkelt å vaske. 3: Det kan faktisk være ufattelig kjedelig å ikke ha noe å gjøre på jobb. Da vil jeg heller ha en stor flokk halvfulle studenter foran baren. Ikke på Rokken en onsdag.

Sunday night traveller

Jeg har vært i Orkanger, Trondheim, Oslo, Ålesund og Volda på en dag. Det er ikke å anbefale. Ikke et vondt ord om noen av stedene, men slikt kan bli for mye selv for en ung og sulten rabbagast.

Anledningen for denne intense reisevirksomheten var mitt verv i Elevorganisasjonens valgkomité. I helgen var det årsmøte i Sør-Trøndelag, og jeg fikk jobben som komiteens utsendte. Nå er ikke Volda det største trafikknutepunktet på kloden, så det er ikke spesielt enkelt å komme seg verken hit eller dit. Heller ikke til Orkanger, der møtet var lokalisert.

Alternativet til denne voldsomme rundreisen var to bussturer på henholdsvis ni og tolv timer. Det tatt i betraktning er jeg faktisk glad at jeg valgte dette alternativet, til tross for at det er en av de mer slitsomme reisene jeg har utsatt meg selv for.

Noe positivt kom det uansett ut av det hele. Jeg fikk sett Nidarosdomen igjen, jeg fikk oppleve ekte trøndersk bygdekultur (råning på rutebilstasjonen i Orkanger) og jeg fikk kommet meg innom et Platekompaniet-utsalg og svidd av noen hundre kroner på CD'er (Sigur Ros, Annie, Raga Rockers og Coldplay). Så var kanskje ikke vandring gatelangs i Ålesund søndag kveld fullt så gøy.

En sau i bånd

Da jeg var på min første rekognoseringstur i mitt nye hjemsted Volda, var noe av det første jeg fikk øye på en sau i bånd. Ja helt korrekt, en sau i bånd! Dette dyret som vi er vant til at beiter fritt i grønne fjellsider over vakre fjorder, sto fasttjoret til et tre på en gressmark midt i Volda. Ikke nok med at dette bondske innslaget befant seg i det man må kunne kalle Volda sentrum, sauen var frekk nok til å ha bolig mer sentralt enn undertegnede. Undertegnede, som regner seg selv som en ungdommelig, urban student, tidligere kun med tilholdsted i landets to største byer. Det er offisielt: jeg er fornærmet av en firebent skapning med hovedoppgave å produsere råvarer til strikkegensre.