Hvor normal er du?

Nettet renner over av mer eller mindre useriøse tester som kan fortelle deg absolutt hva som helst om deg selv. Ved å svare på noen spørsmål.

Testene kan fortelle deg når på døgnet du er, hvilken kjendis, hvilken sjokolade og hvem du var i ditt forrige liv. Jeg skal ikke forsøke å bedømme den vitenskapelige kvaliteten av denne typen tester, men at de baserer sine konklusjoner på et dusin forholdsvis intetsigende spørsmål med multiple choice-svar (ikke ulikt testene på ex.phil.) antyder vel sitt.

Jeg synes disse testene er rimelig suspekte, eventuelt billig moro. Jeg falt likevel for en test som ved hjelp av 20 spørsmål kan fortelle hvor normal du er. Dette ble mitt resultat:

You Are 35% Normal

You sure do march to your own beat... But you're so weird, people wonder if it's a beat at all You think on a totally different wavelength And it's often a chore to get people to understand you

Jeg er altså en smule rar skal vi tro testen. Du kan teste hvor normal du er selv her. Jeg kan også anbefale denne, som forteller hvor mye katt og hund du er. Som katteelsker er jeg svært fornøyd med å være 90% katt. På denne testen slipper du dessuten unna med halvparten så mange spørsmål.

Summer in the city

Det er svært vanskelig å ikke bli lykkelig når man hører på Raga Rockers en solskinnsdag i sommer-Oslo.

Til de som synes å huske at jeg holder Oslo for å være en skitten, stygg og gjennomført trist by, må jeg tilstå at den for meg totalt endrer karakter så snart gradestokken kryper over 20 og måneden er juli. Oslo er enkelt og greit en av mine favorittsommerbyer. Byen tar seg best ut i solskinn, da kommer dens rufsete sjarm til sin rett. Med dens overflod av parker, mengder av mennesker og brennhete asfalt blir Oslo et urbant sommerparadis.

HUN ER FRI

Hun er en båt uten anker
Hun har hue fullt av tanker
Og et hjerte som banker for ting som hun tror på
Hun har ikke sko på

Hva er det du glor på din straite dust
Hun ække interessert i penger
Eller gull og grønne enger
Eller tull i myke senger
Med en pappagutt som deg

Så du kommer ingen vei
Med å leke helt for henne
Det som får henne til å tenne
Er en gjennomført frik
Slik som han som er på vei bort hit

Han kan snakke hele natta
Om ting hun blir betatt a
Så elsker de på matta som ville dyr
Helt til dagen gryr
Det er et herlig eventyr

For vakre unge mennesker
Tyske, danske, norske, svensker
Fra gode trygge hjem
Med lomma full av spenn
På jakt etter en venn
De kanskje aldri ser igjen

Ja, det er romantikk som grenser opp til poesi
Det er slike ting som vil få minnene på gli
Når sommer'n er forbi

PLATE: Raga Rockers - 1983-2000/Ragas Beste (2005)

Ikke akkurat porno

Hvis man hadde spurt en gjennomsnittlig ungdom med norsk fra videregående om Agnar Mykles "Sangen om den røde rubin", ville man ni av ti ganger få til svar at "det er den erotiske boken som ble sensurert". Som en med-student i Volda så talende svarte da jeg fortalte hvilken bok jeg leste: "Åja, pornoboken?".

Men etter å hatt gleden av å lese boken den siste tiden må jeg konkludere med at dette så visst ikke er noen pornobok. For det første handler den om så mye annet enn hovedpersonen Asks erotiske opplevelser - bare en forholdsvis liten del av boken tar for seg seksuelle temaer. Nå er disse delene forholdsvis intense og Asks begjær ganske stort, men det er direkte misvisende å kalle erotikk for hovedtema i denne boken, slik tusenvis av norske elever antakelig tror.

Videre er passasjene med seksualitet en viktig del av skildringen av Ask og hans følelsesliv, og for fortellingens problem og løsning. Boken handler først og fremst om en søkende og lengtende ung mann som leter etter svar på de store spørsmål i livet; politikk, kunst, livet og kjærligheten. Eller som Mykle så vakkert beskriver det: "lengselen etter hendenes innside". Og for en ung mann (såvel som kvinne) er seksualitet en viktig del av tilværelsen, og skildringene blir dermed en naturlig del av resten av historien, istedet for et upassende fremmedelement som datidens etablisement hevdet.

Beskrivelsene er heller ikke noen ordinær ronkelektyre. Mykles skildringer er litterært kyndige og meningsfulle utover det rent seksuelle. La meg sitere venninnen som anbefalte (rettere kommanderte) meg boken: "Men det er jo vakkert!".

Viktigere enn at påstandene om grisete porno er urettmessige, er det at denne boken er glimrende litteratur, uavhenig av de erotiske beskrivelsene. Boken er definitivt en av de beste norske bøkene jeg har lest. Det er selvfølgelig særlig lett for undertegnede å identifisere seg med den unge og søkende Ask, men boken har kvaliteter alle burde ha glede av. Sjelden tar en bok for seg så mange "store spørsmål". "Rubinen" flommer formelig over av glitrende sitater og livssannheter fra den unge helt. Den er dessuten vidunderlig lekent og underholdende skrevet, med skarpe obeservasjoner og glitrende formuleringer.

Jeg mener altså at boken er grovt urettferdig behandlet. Den betraktes i dag som den omdiskuterte erotiske romanen som ble sensurert, nærmest en kuriøsitet, istedet for en perle i norsk litterurhistorie, som den vitterlig er. Enda tristere er det når vi vet at Mykle etter rabalderet rundt boken aldri ble seg selv igjen som forfatter. Kanskje har vi gått glipp av opptil flere store bøker fra en av Norges skarpeste penner.

BOK: Agnar Mykle - Sangen om den røde rubin (1956)

Bekjennelser fra en kvasi-idealist

Det finnes grader av både egoisme, sosialt engasjement og rettferdighet. Ingen er hundre prosent idealistiske og få er bare egosistiske i all handling.

I går skrev Bergens Tidende om den tidligere James Bond-skuespilleren Roger Moore som nylig gjestet Bergen. Til avisen uttalte han at han tidligere var en rik og pen egoist. Nå er han blitt Unicef-ambassadør og deltok derfor på en veldedighetslunsj for byens næringsliv der bl.a. en signert 'Moonraker' plakat ble auksjonert bort.

Videre i artikkelen kan vi lese at Moore og hans adelige svenske kone oppholder seg halve året i Monaco og resten av tiden i Sveits. Det er lett å forstå at den gamle Bond ofrer mye for sitt nyfunnede sosiale engsjement.

Men hvor går egentlig grensen? Selv de fleste av de mest idealistiske, frivillige bistandsarbeidere bryter på sett og vis med idealene om en rettferdig verden, enten ved at de går med levis-bukser og nike-sko, handler i en multinasjonal kjedebutikk eller kjøper melkesjokolade. Freia eies av en av verdens største næringsmiddelprodusenter Kraft Foods.

Det er vanskelig å leve på en måte der du helt sikkert underbygger dine egne idealer og verdier om en rettferdig verden uten utnytting av mennesker. Skal man det, må man gi opp sitt ordinære liv, selge alt man eier og flytte til et sentralafrikansk land for å hjelpe lokalbefolkningen. Men kanskje hjelper det mer at man yter hjelp fra der man er.

Etter en snarvisitt til konens hjemby Stockholm, skal Roger Moore tilbake til sin sommerbolig i Monaco. - Nå er jeg ikke lenger en egoist, sier Moore. Det spørs hvor mye det koster han å delta på en veldeldighetslunsj i festspill-Bergen.

Hipp til besvær

Hurra. Jeg rakk akkurat å kjøpe sånne ultra-hippe Converse-sko før Dagbladet Fredag viet dem fire sider.

Egentlig luktet jeg faresignalene lenge før. Med nylig innkjøpte røde ”Chucks” inntok jeg Voldas dokumentarfilmfestival, bare for å merke at de ølsøle-dekte linoleumsgulvene var fylt med like sko i ulike størrelser og farger. Jeg var litt sent ute, jeg skulle anskaffet meg slike før. Da kunne jeg gått rundt med vissheten om at "jeg oppdaget dem først". Og hvis noen skulle spørre meg om jeg også hadde fått meg slike sko, kunne jeg si at jeg hadde hatt slike lenge. Det ville vært tilfredsstillende.

Nå har jeg en motsatt følelse. Jeg føler meg rett og slett utilpass her jeg går rundt i den bakkenære converse-jungel. Vel hadde jeg sett mange med slike både før og etter det skjebnesvangre innkjøpet, men når Fredag skriver om fenomenet vet du at du bare har én ting å gjøre. Rive av deg plagget fort som fasan.

Hvis du har slike, kast dem

Gjenoppstandelsen

Akkurat i det de ivrigste leserne av denne bloggen begynner å bli bra lei trynet til Bono, tar kloden en ny dreining og et nytt innlegg postes i den sjelden lesverdige 'Kjetils betraktninger'.

Bloggen kan love mer av det den er kjent for fra tidligere: skarpe, velformulerte og samfunnskritiske innlegg med snert og (selv)ironi. Første innlegg i den nye æra handler om mote og ungdomskultur, men i fremtiden kan leserne også glede seg over skildringer fra Vestlandets hovedstad Bergen, der undertegnede har sitt nye tilholdssted som student.

La meg være... überseksuell?

I siste utgave har Morgenbladet trykket en svær to-siders artikkel (med cover, for dere avisterminologifetisjister) om et nytt mannsideal. Det nye idealet skal visstnok overta for den metroseksuelle mannen, som har vært toneangivende for hippe menn de siste årene. Det nye begrepet du må lære deg er überseksuell.

Ifølge Morgenbladet kjennetegnes det nye mannsidealet av en mindre interesse for siste mote, dyre drinker og skjønnhetspleie, og en tilsvarende dose større interesse for samfunnsengasjement, politikk og sosial rettferdighet. Helt perfekt, tenker jeg. Kanskje kan jeg, hvor utrolig det enn høres ut, imøtekomme det hotteste nye mannsidealet uten å endre for mye på egne interesser og livsstil.

Men dengang ei. Snart kommer nemlig ankepunktet: den "nye" mannen skal være klassisk maskulin. Her hjelper det ikke med dansing til Justin Timberlake og spinkel kroppsbygning. Kanskje utstråler jeg til en viss grad selvtillit og trygghet slik PR-dronningen Marian Salzman krever, men jeg kan verken vise til fysisk styrke eller det pene, maskuline utseendet som ellers kreves.

Ingen hjelp til meg i min vandring etter en plass i mannssamfunnet denne gangen heller. Men det nærmer seg i det minste. Nå er ihvertfall noen av verdiene mine inne i varmen. Tør jeg foreslå en krysning mellom den metroseksuelle og überseksuelle? Skal vi si soldiartitetseksuell?

Bildet: Bono omtales som et überseksuelt forbilde

Ønskereprise: Bare Egil Band

Tøyse-bandet Hurra Torpedo har i det siste gjort stor suksess i bl.a. USA. Dette har igjen fått meg til å tenke på den irriterende, skjegg-befengte og tilsynelatende sosialt inkompetente mannen Egil Hegerberg, også kjent som Bare Egil, som spiller i dette bandet sammen med Kristopher Schau. Derfor en liten ønskereprise på en tekst jeg har skrevet tidligere:


Igår forstod jeg for første gang hvorfor det overhodet er noen som liker Bare Egil Band. Fordi de er full. Noen med stor egeninteresse for at dette triste prosjektet skulle bli en suksess (rent økonomisk selvsagt), med all sannsynlighet Egil selv, må ha lurt med en CD inn på en fest der samtlige var overstadig beruset og satt makkverket på.

Som med mye annet svekkes, for ikke å si utslettes, både dømmekraft og smak når man er full (jf. ølbriller), og folka på festen har følgelig prestert å digge musikken. Slik har det altså gått til at Bare Egil har solgt opptil flere plater og holdt konserter med publikum, alt grunnet nordmenns hang til flaska. Dét er kanskje ikke noe å være stolt over.

Men monarkiet var ikke dødt

Det er selvsagt bare en ting som kan avbryte NRKs sportslørdag: kongehuset.

NRK viser igjen hvor dypt rojalistiske og langt fra upartiske de er i monarki-debatten. Idag avbrøt de flere ganger den ordinære sendingen med ekstra nyhetssendinger om at Mette-Marit hadde født en sønn. Ikke nok med at fødsler er noe som skjer hver dag, dette var også noe vi alle visste skulle skje. Aviser og TV har mast om det i månedsvis. Ligger ikke litt av poenget med ekstra nyhetssendinger i at de skal fortelle om noe uventet og viktig?

Hva så med innholdet i sendingen? Her benyttet man tiden i den ekstarordninære sendingen til å fortelle om andre kongefødsler og hva disse barna skal hete. Godt da det bare var hopprenn vi gikk glipp av.

Men det er neppe slutt der. Jeg minnes en hissig tekst jeg skrev for noen år siden da det forrige barnet til kronprinsen ble født. Da kunne jeg fortelle om en Dagsrevy-sending der det ble brukt en halvtime på kongefødselen. Gjør dere klar for rojalitets-helvete på landets viktigste nyhetssending i kveld.

Flere og flere innser faktisk hvor urettferdig og udemokratisk det er at privilegier og titler går i arv, slik det er i den norske forfatningen. Da er godt for kongehuset å vite at de alltid kan stole på sin trofaste venn NRK.












Årsaken til alt oppstyret

Faustisk handel

Noen vil mene at jeg har solgt meg selv til djevelen. I disse eksamenstider har nemlig en av adspredelsene mine vært å laste ned sentimental popmusikk fra 90-tallet. Jeg nevner i fleng: Lighthouse family - "High", OMD - "Walking On the Milky Way", Deep Blue Something - "Breakfast at Tiffany's", Stereophonics - "Have a Nice Day" og The Wannadies - "You And Me Song". Her om dagen mottok jeg også Goo Goo Dolls' "Iris" fra en venninne. Spillelisten min flommer formelig over av mimreverdig 90-tallsmusikk. Deilig.

Igår gjorde også min kjærlighet for boyband-musikk utslag på nedlastingsvanene mine. Jeg hentet en sang jeg antageligvis ikke har hørt siden den var en hit, "Stay Another Day" av East 17. Det var et lykkelig gjenhør. Den sangen er virkelig vakker, og klokkespillet på slutten! Har man sagt A må man si B, så neste ut var "Pray" og "Back For Good" med Take That. Sistnevnte må være tidenes boyband-sang. Så må jeg kanskje innrømme at jeg er solgt...